Sanden feier over bakken i den bitende vinden og gjør det vanskelig å se. Noen hundre meter lenger framme, i den gråbrune sanden mellom to bakketopper i slettelandskapet, går en håndfull flyktninger i en støvsky og dytter ei handlevogn med vannflasker mot vinden.

–No camera, roper den ene av dem da han får øye på oss. Med en sint håndbevegelse ber han oss stikke av.

Rundt oss på alle kanter blafrer det i blå, svart og grønn plastikk, enkle telt som i beste fall er satt opp av staur, ståltråd og plastsekker. Det er hundrevis av dem, spredt rundt overalt på den store tomta som tidligere var et sted folk dumpa søppel.

Her bor i overkant av 2000 såkalt illegale flyktninger fra hele verden. Det er ventet dobbelt så mange i løpet av sommeren. De har nesten ikke vann, ingen strøm, ingen regler, ingen vakter, ingen varme, ingenting.

En nesten to meter høy muskuløs afrikansk mann i tjueåra, går langs veien mot bygningskomplekset der flyktningene siden januar i år har fått servert ett måltid om dagen. Der er også den eneste vannkrana i området.

Klokka er elleve på formiddagen. Han er stup full og knuger om ei flaske rosévin fra Lidl. Han gråter høylytt. Stemmen brister. «I wanna go home», skriker han. «I wanna go home to Africa».

Velkommen til den gudsforlatte, sykdomsridde og høyst uoffisielle flyktningleiren i Calais. En total svikt i Vest-Europas forsøk på å behandle flyktninger med i alle fall et minimum av verdighet. Leiren ingen har ønsket, men som likevel er der og stadig vokser. Leiren som ingen har navngitt, men alle vet hva heter.

Velkommen til The Jungle.

Calais med sine 70 000 innbyggere ligger akkurat der Den engelske kanal er på sitt smaleste. Det er 34 kilometer over til England. På godværsdager ser du tydelig de karakteristiske hvite kalksteinsklippene ved Dover på britisk side. Ellers er Calais en søvnig og litt sjarmløs havneby til Frankrike å være. Reiseguiden Lonely Planet beskriver byen som stedet i verden der flest personer har passert uten å stoppe.

Noen kilometer utenfor Calais ligger «Eurotunnel». Digre tog frakter passasjerer, personbiler og trailere i tunnelen under Kanalen. Ferja til Dover går fra havna i Calais.

Siste tilskudd til den nærmest militære bevoktningen, er et fem meter høyt og to mil langt piggtrådgjerde som sist ble brukt under NATO-toppmøtet i Wales. Det ble donert av britiske myndigheter sammen med 12 millioner pund for å øke sikkerheten rund ferja og tunnelen.

Flyktningene i The Jungle har ett mål for øyet – å komme seg til England. Spørsmålet er hvordan.

Det er oppgitt at minst 15 flyktninger fra Calais døde i fjor, blant andre ei 16 år gammel jente. De fleste ble overkjørt på motorveien. En døde da han hoppet fra ei bru ned på en passerende trailer. En ble funnet død i elva, en falt ned i fart fra gjemmestedet på hjulakslinga under en turistbuss. I tillegg har du dem som ikke finnes i offisielle lister, aktivist-blogger eller nyhetssaker. Dem ingen har hørt om. Dem ingen husker og ingen har spurt etter.

Flyktningteorien skal ha dukket opp tidlig da John Welzenbagh og kollegene i Nederland greide å knytte våtdrakta til Calais. En person med fast tilknytning til Europa, en mann fra Calais eller en vanlig turist, ville blitt meldt savnet av familie eller venner. Politiet ville ha hørt om det.

En annen ting Welzenbagh stusset over, var at utstyret på kvitteringa ikke hang på greip. En blanding av konkurransesvømming, vann-aerobics og dykking. Han mener ingen med et minimum av kunnskap om vannsport, ville kjøpt den kombinasjonen av varer.

Var de flyktninger som forsøkte å svømme til England?

I et varehusområde like utenfor sentrum av Calais, ligger sportsbutikken Dechatlon. Det er en kjedebutikk av samme type som norske XXL. Du får kjøpt alt mulig, og du får kjøpt det billig.

Når Magasinet går inn dørene en morgen i slutten av april, er de fleste ansatte travelt opptatt. En ung dame sorterer varer ved enden av reolen som skiller surfebrett og badedrakter. Vi forklarer at vi er journalister fra Norge, og at to menn er funnet døde i våtdrakter som ble kjøpt her 7. oktober i fjor.

–Jeg vet det, sier hun. Politiet ringte hit. Det var jeg som sto i kassa.

Hun sier hun må snakke med sjefen, og blir borte et lite minutt. Når hun kommer tilbake sier hun at hun ikke kan snakke med oss, og at vi ikke må nevne navnet på sportsbutikken hvis vi skal skrive noe.

Vi går en runde i butikken og finner henne igjen noen minutter seinere ved våtdraktsreolen.

–De kjøpte to av disse, sier hun lavt og peker på en av draktene.

Hun virker nervøs, og passer på å holde stemmen nede og at ingen ser at hun snakker med oss.

–Jeg husker dem, men bare så vidt. Det var to unge menn, kanskje i av tjueåra. De var flyktninger og så ut som de kunne være fra Afghanistan, sier hun.

Etter likfunnet på Texel, tok politiet i Nederland bilder og sendte dem til en engelsk ekspert som laget en fantomtegning av mannen. Vi viser den til dama i butikken.

–Jeg kan ikke svare på om det er en av dem. Jeg husker ikke.

–Sa de noe om hva de skulle bruke våtdraktene til?

–Nei. Men det jeg har hørt, er at de svømmer ut til små båter som dem over til England.

–Det har vært flere flyktninger her og kjøpt våtdrakter?

–Jeg har bare hørt det av andre som jobber her. Det skjer omtrent en gang i måneden. Jeg vet ikke noe mer.

Flyktningproblemet i Calais begynte i 1999. I en ubrukt hangar like ved tunnelen åpnet Røde Kors flyktningsenteret Sangatte. Det skulle gi husly til et hundretall kosovoalbanere som hadde flyktet fra krigen på Balkan.

Tre år etter var Sangatte en skandale og politisk verkebyll for Frankrike og England.

Et par hundre Kosovo-flyktninger var blitt til 1600 flyktninger fra Midtøsten og Afrika. Hver eneste natt forsøkte hundrevis av dem å ta seg over til England ved å gjemme seg i trailere som skulle med ferja eller gjennom tunnelen. Anklager ble kastet fram og tilbake over kanalen om hvem som hadde ansvaret.

I Sangatte ble det opptøyer mellom etniske grupper, flyktninger klippet hull i gjerdene og stormet tunnel-terminalen. «Stop the invasion», sto det på forsiden av engelske Daily Express.

I desember 2002 kunngjorde Englands innenriksminister David Blunkett at Frankrike hadde gått med på å stenge Sangatte. Flyktningene fortsatte å komme. Det eneste som endret seg, var at nå hadde de ikke lenger noe sted å være.

De begynte å lage sine egne hjem. Noen bodde på gata, andre etablerte små slum-samfunn. De fleste slo seg etter hvert ned på en industritomt tilhørende en av Europas største produsenter av titandioksid. Det ble den første «jungelen» i Calais, The Tioxide Jungle.

Det er ettermiddag i det som nå kalles The Jungle, eller New Jungle. Henok (26) flyktet fra skrekkregimet i Eritrea og har vært her en måned. Han går i olabukser og en gammel flanellsjakke, snakker sakte, sier lite og har trøtte øyne som har sett for mye.

Han tar oss med til et eritreisk område i The Jungle. Flyktningene holder seg for det meste til sine egne.

–Dette er et farlig sted, sier han.

–Vi fryser, har ikke vann og det er slanger her. Det er ikke sted for mennesker.

Han forteller at han dro fra Eritrea for åtte måneder siden. Først til Sudan, så gjennom Sahara til borgerkrigsherjede og lovløse Libya. Der ble han tatt av politiet og satt fengslet i tre uker. Han fikk aldri vite hvorfor. Både soldater og politi i Libya er gjennomkorrupt. For 500 dollar kjøpte han seg ut av fengsel. Derfra gikk han til menneskesmuglerne i Tripoli, fikk sendt over penger fra familien i Eritrea og betalte 1700 dollar for å bli stuet om bord på en båt over Middelhavet.

–Jeg kan bli drept i Eritrea, drept i Libya eller drukne i Middelhavet. Jeg må forsøke likevel.

Kona Bethelem (21) og sønnen Fire-Ab Henok på ett år og åtte måneder er igjen i Eritrea. Tror han. Han har ikke snakket med dem på flere måneder.

–Jeg tenker på dem hele tiden. Altfor mye. Hvert sekund, sier han.

Før vi rekker å spørre Henok om han har hørt om flyktninger som har forsøkt å svømme, eller om menneskesmuglere som bruker småbåter over til England, må vi avbryte intervjuet. Fotografen står utenfor den lille ringen av telt, og en etiopisk flyktning forsøker å rane ham. Eritreerne vi sitter sammen med blir rasende, og raneren jogger av gårde. Vi får beskjed om å komme oss vekk.

–Han kan komme tilbake med flere folk. Det er ikke trygt her for dere nå.

Noen timer seinere bryter det ut slåsskamp i The Jungle mellom sudanere og eritreere. Vi blir fortalt at de kranglet om hvem sin tur det var til å forsøke å borde trailere ved ferja. Flere skal ha brukt kniver under slåsskampen. En av de få kvinnene som bor i The Jungle havnet på sykehus med brannskader etter at teltet hennes angivelig ble satt fyr på.

Georges Gilles er pensjonist og har jobbet som frivillig hjelpearbeider i Calais i fire år. Hver dag kjører han rundt i en hauggammel hvit Fiat varebil og deler ut tepper, mat og presenninger. Det er aldri nok. Vi spør om han vet noe om hvordan menneskesmuglerne opererer.

–De er overalt, men holder seg i skjul. De er ofte kurdere, afghanere eller albanere. Albanerne er verst.

Flyktningene som har råd til å betale smuglerne blir tatt med langs motorveiene flere mil utenfor Calais for å unngå det strenge vaktholdet. Om natta, på rasteplasser og bensinstasjoner, gjemmer smuglerne flyktninger inne i og under trailerne som står parkert.

–Om jeg var dere, ville jeg holdt meg langt unna. Hvis de ser at dere tar bilder, blir dere drept.

Alle her har arr. Noen synlige, andre på innsida. Afghanske Khalil Khaman Khalily (26) har flere. Ett er tjue centimeter langt og går fra navlen og opp til brystkassa.

–Taliban, sier han.

Khalil forteller at han jobbet i et byggefirma som ble hyret inn av NATO fra 2007, og at han blant annet jobbet ved militærleiren Shorabak i Helmand-provinsen.

For fem måneder siden ble han kidnappet, sperret inne og knivstukket da han skulle møte en mulig ny arbeidsgiver.

–Alle afghanere som har jobbet for NATO lever farlig, sier han.

Han greide å rømme da en av vaktene drakk seg full. Han fikk hjelp til å komme seg til Kabul, derfra la han på flukt mot Europa. På grensa fra Iran til Tyrkia ble han anklaget for å være enten IS-soldat eller afghansk spion, og han sier han ble torturert i to dager, til de skjønte at han ikke hadde noe å si. Resten av historien hans handler om kyniske menneskesmuglere og til slutt flukt til fots gjennom Balkan. Han kom inn i EU og Ungarn gjennom skogen ved den serbiske grensebyen Subotica. Derfra reiste han som blindpassasjer på toget til Paris og Calais.

–Jeg føler meg ikke trygg her heller. Se rundt deg. Jo lenger du er her, jo mer deprimert blir du.

I løpet av de 20 dagene han har vært her, har han gjort 25 mislykkede forsøk på å komme til England der han har en bror som studerer IT. Han drømmer om å bli militærkirurg og reise tilbake til Afghanistan.

–Jeg må være forsiktig på grunn av sårene, men jeg kommer meg til England når jeg kan ta større sjanser, sier han.

Vi spør om han har hørt om flyktninger som har forsøkt å svømme. Han ler og rister på hodet.

–Det er så vidt vi dusjer, jo.

Vi viser ham tegningen av mannen som politiet i Nederland kaller The wetsuitman.

–Han ser afghansk ut. Jeg har ikke hørt om ham, men jeg har ikke vært her lenge. Folk kommer hit, så reiser de igjen så fort de klarer.

En annen gruppe afghanere kommer bort, tilbyr oss te og tar oss med inn i et telt der det bor mellom fem og ti flyktninger fra Panjshir. De har et lite forråd av løk og poteter, en handlevogn med ris og pasta og en bålplass der de varmer te i ei stor gryte. De er langt fra de første vi møter som bærer på historier om politivold.

En av dem har høyrearmen i gips. Han sier han heter Khalid, er 26 år og at han falt og brakk armen da han og flere andre ble jaget av politiet inne i Calais.

–Vi hadde ikke gjort noen ting. Politiet her er som løver, og vi er bøffelflokken.

Mange av flyktningene vi møter sier de blir slått med batonger, sparket og sprayet med pepperspray i ansiktet fra kloss hold når politiet finner dem og drar dem ut av lastebilene.

Historiene er identiske med en rapport fra organisasjonen Human Rights Watch som kom i januar, basert på intervjuer med 44 flyktninger i Calais. Anklagene ble avvist av franske myndigheter som mente organisasjonen ikke hadde sjekket fakta.

For noen uker siden slapp organisasjonen Calais Migrant Solidarity en video som skal ha blitt tatt opp 5. mai i år. Den viser nøyaktig det flyktningene forteller om: Politimenn som river dem ut av trailere, sparker dem, slår dem med batonger og dytter dem over autovernet.

Myndighetene sier de vil etterforske hendelsen, og politiet i Calais vurderer å gå til innkjøp av Gopro-kameraer for å dokumentere at de enkelte ganger ikke har annet valgt enn å bruke makt for å stoppe flyktningene.

–Resten av verden aner ikke hvordan vi blir behandlet. Gå ut og fortell dem om smerten blant folket i jungelen, sier Khalid.

Han virker som en slags sjef for teltet vi sitter i. Han bodde flere år i England, men ble utvist etter å «ha gjort noe dumt». Nå har han vært i Calais i fire måneder.

Vi forteller om saken vi jobber med, viser ham bildet og spør om han eller de andre har hørt noe. De sender tegningen rundt, studerer ansiktet.

–Han ser ut som en Hazara. De er afghanere, men stammer fra mongolene, sier Khalid.

–Men jeg har ikke hørt om noen som kjøper våtdrakt eller svømmer, og jeg er den som har vært her lengst. Det er trist hvis han kom herfra og ingen klarer å finne ut hvem han var. Det er sånn det er. Det kan dø hundre afghanere og ingen bryr seg.

Vi takker for teen, ønsker dem lykke til og går ut igjen i The Jungle for å se etter Hazara-flyktninger. De pleide å ha sin egen lille camp her et sted, men de fleste er borte.

Vi fortsetter å vise tegningen til flyktninger vi snakker med, men tolken vår bryter inn og tar oss til side. Han har selv vært flyktning i Calais. Nå er han journalist og har startet opp en afghansk radiokanal i London.

–Dere må slutte å vise fram tegningen, sier han.

–Det er mange som snakker om dere nå. De tror dere er politi eller menneskesmuglere forkledd som journalister, og at dere leter etter noen dere skal ta. Vi bør gå, sier han.

For ytterligere å komplisere bildet, nevner han afghanerne vi drakk te med i teltet.

–Jeg vet ikke om dere la merke til det, men flere av dem har vært i England. De har smarttelefoner, engelske sim-kort og ser ut til å ta livet ganske med ro. De er toppfolk.

–Traffickere?

–Det er vanskelig å si. Sannsynligvis er de et kontaktpunkt for smuglerne og hjelper dem med å skaffe folk. Det var flere av dem som ikke ville ha noe med dere å gjøre.

Det nærmer seg kveld i The Jungle, flyktningene har begynt å røre på seg. De tar på seg mørke klær, pakker sekker og begynner å gå mot tunnelen og ferjeterminalen.

Ved senteret der det ble delt ut middag noen timer tidligere, er det nå rolig. Vi snakker med flere hjelpearbeidere, men ingen har hørt om noen som ble borte i oktober. De har heller ikke hørt at noen har forsøkt å svømme, og ingen kan bekrefte om menneskesmuglerne bruker småbåter over kanalen.

Vi spør en politimann som akkurat nå ikke har noe å gjøre.

–Om noen har svømt? Ikke som jeg har hørt om, sier han. Men vi patruljerer ikke på stranda. Vi vet ikke om alt som skjer. Beklager, jeg kan ikke hjelpe dere.

Fra stranda i Calais ser vi ferja «Pride of Burgundy» skli ut av havna og sette kursen mot Dover. England er en grå stripe i horisonten. Under dekk, gjemt i containere eller under lastebilene, ligger flyktningene. De har holdt pusten gjennom sjekkpunktene, forbi politihundene og inn på ferja. Der har de hørt lyden av tunge kjettinger som låser hjulene før overfarten, og til slutt ferjelemmen som slår igjen. Lyden av trygghet. De er blant de heldige. Om 90 minutter begynner et nytt liv.

På en kirkegård på øya Texel, på hjørnet av felt E mellom Anneke Molenar van den Brink og Anna Cornelia Alida Boer, ligger en navnløs grav. Du finner ingen gravstein, ingen minneord, ikke noe «Hvil i fred min kjære» ved den ferske jordhaugen der noen har satt et enslig fotavtrykk mellom små spirer av gressløk og tusenfryd.

–Jeg vil så gjerne gi ham navnet tilbake. Ingen familier fortjener å leve i usikkerhet, sier etterforsker John Welzenbagh.

Han var selv med på begravelsen.

–Vi gjør alt vi kan for å finne ut av hvem han var, men noen ganger går det ikke, sier han.

Før vi drar fra Calais, forteller tolken vår at det finnes afghanske grupper på Facebook, der det noen ganger legges ut etterlysninger. Han får en kopi av fantomtegningen av The wetsuitman og en kort tekst som beskriver saken.

To dager seinere blir meldingen sett av en fransk hjelpearbeider i Calais. Hun sier hun har kontakt med en syrer i England, som kjenner en annen syrer som visstnok har lett etter nevøen sin i månedsvis. Nevøen skal ha vært i Calais før han forsvant.

I et fremmed land, tusenvis av kilometer hjemmefra, sto en gutt og så ut over havet. Han hadde reist i 142 dager. Det var blitt høst. Som vanlig var det surt langs kysten i Nordvest-Frankrike.

Stedet gutten en gang kalte hjem, Damaskus i Syria, var ikke lenger noe hjem. Familien hans, moren, faren og fire søstre, hadde flyktet til Jordan. Han hadde ikke sett dem siden han dro for fem måneder siden. Nå var det blitt ettermiddag den 7. oktober 2014. Han hadde bare vært i Calais et par timer.

Han tok opp telefonen, åpnet meldingsappen WhatsApp og tekstet onkelen som bor i Bradford, en liten by mellom Leeds og Manchester.

«Jeg kan se England», skrev gutten.

Han skrev også at han trodde det var mulig å komme seg ut til en båt, eller svømme over kanalen.

Onkelen svarte at det er som Marmarahavet ved Tyrkia: Du kan se land på andre siden, men det er mye lenger enn du tror.

«Du må ikke prøve å svømme. Det går ikke. Gjem deg i en lastebil», skrev «onkelen tilbake.

«Jeg forsøker i dag», svarte gutten. Han skrev ikke hvordan.

Samme kveld, en time og 43 minutter før to våtdrakter ble kjøpt i sportsbutikken Dechatlon like utenfor sentrum av Calais, sendte gutten en melding til søsteren og familien i Jordan:

«Jeg savner dere».

Siden har ingen hørt noen verdens ting fra 22 år gamle Mouaz Al Balkhi fra Syria.

Badi er 38 år gammel, har håret strøket glatt bakover, rutete skjorte og et varmt smil som dukker opp når han leter etter det riktige engelske ordet. Han er onkelen til Mouaz, og kom selv til England som flyktning. Han gjemte seg i en trailer ved Dunkerque, like nord for Calais, og ble med gjennom tunnelen under kanalen.

Badi har fått asyl i England for fem år, og bor med kona og to små døtre i et typisk engelsk murhus i en innvandrertett bydel i Bradford, en times kjøretur fra Manchester.

Da Mouaz sto på stranda i Calais og meldte at han ville forsøke å komme seg til England, var det hit han skulle.

Onkelen forsøkte å ringe Mouaz 8. oktober. Telefonen var avslått. De neste døgnene forsøkte de å ringe flere ganger om dagen, men kom alltid rett på telefonsvareren – en arabisk sang de har hørt utallige ganger de siste åtte månedene.

Etter noen dager forsto de at et eller annet måtte ha skjedd med Mouaz. De visste han hadde 300 euro i kontanter og fryktet at han var blitt ranet og drept. Jungelen er lovløs.

Da det hadde gått ei uke, dro to slektninger fra Skottland til Calais og kontaktet politiet der. Det mest sannsynlige, tenkte de, var at Mouaz var arrestert og ikke hadde mulighet til å kontakte familien.

–Politiet sa de ikke kunne hjelpe oss, sier onkelen.

En måned seinere var de tilbake på politistasjonen i Calais. Politiet hadde fortsatt ingen informasjon. De tok med et bilde av Mouaz og gikk blant flyktningene i The Jungle. De dro på sykehuset og likhuset, men ingen hadde sett ham eller hørt noe.

I mars i år kontaktet de politiet i England. Ifølge Badi fikk de beskjed om at det egentlig ikke er Englands sak, fordi Mouaz er savnet fra Frankrike, men de lovet å gjøre et søk gjennom Interpol. Ifølge familien er eneste beskjeden de har fått fra engelsk politi at Mouaz ikke sitter fengslet i Bradford. De har vært i kontakt med en advokat, Røde Kors og migrasjonskontoret i England.

–Moren til Mouaz ringer meg hver dag, for å høre om det er noe nytt. Det er helt forferdelig å leve i usikkerhet, og ingen har kunnet hjelpe oss. Da du ringte, var det første gangen vi hørte noe konkret om hva som kan ha skjedd.

Badi vil høre alle detaljer om likfunnene i Norge og Nederland. Han spør om vi tror en av dem kan være nevøen. Mye av det onkelen forteller – dato, sted, hvor mye penger Mouaz hadde, at han nevnte å svømme – stemmer med detaljene i saken om våtdraktene. På en annen side reiste han ifølge familien på egen hånd. Ville noen lagt på svøm mot England med noen de ikke kjenner?

Vi forteller Badi at det eneste som kan gi svar, er en DNA-prøve. Vi gir ham et par plasthansker og en liten bomullspinne av den typen du fjerner sminke med, og ber han skrape den mot innsida av kinnet. Celler i munnhulen fester seg til pinnen, som vi legger i en liten plastpose. Han tegner også opp et lite familietre som viser hvilken relasjon han har til Mouaz.

Tilbake i Norge, gir vi prøvene til ID-gruppa i Kripos som går med på å forsøke å hente ut en DNA-profil og gjøre en sjekk mot funnet på Lista. Kripos sender også en forespørsel gjennom Interpol og får tilsendt DNA- profilen fra liket i Nederland.

Rahaf er lillesøsteren til Mouaz. Hun er 19 år og bor i Jordans hovedstad Amman med resten av familien: tre søstre, mamma og pappa. Vi snakker med dem via Skype. Rahaf oversetter mens moren forteller om sønnen de ikke har sett på over et år.

Mouaz og søstrene vokste opp i den syriske hovedstaden Damaskus. Faren deres satt fengslet i elleve år fordi han støttet opposisjonen, og slapp ut igjen tidlig i 2011. De bodde i et flerkulturelt nabolag. Sjiaer, sunnier, kristne, jøder, alawitter. Mouaz var venner med alle. Han har aldri slåss med noen, forteller moren:

–Hvis noen kranglet, forsøkte han alltid å skape fred.

Han likte å se på film, og han likte å svømme, forteller søsteren. Hver uke, før borgerkrigen brøt ut, dro Mouaz til et basseng i Damaskus og svømte. Familien gjorde som millioner av andre, flyktet fra krigen i Syria. De kom til Jordan i 2013, men Mouaz ble igjen i Damaskus for å fullføre elektroingeniørstudiene. Han ble stadig stoppet på gata av styrkene til Assad-regimet. Det spilte ingen rolle om du var opprører eller universitetsstudent. Noen ganger ble han tatt med til politistasjonen og holdt igjen til de fikk bekreftet ID-en hans. Mouaz holdt ut et halvt års tid før også han flyktet til Jordan.

Det virker ikke som Mouaz var tvunget til å reise videre fra Jordan, men søsteren forteller at han ikke fikk studieplass i Amman. I tillegg slet faren med å finne jobb der. Mouaz følte han hadde et ansvar for familien. Hans plan ble å reise til Tyrkia og begynne på universitetet, så skulle familien komme etter. Men Mouaz kom ikke inn på universitetet der heller, og ifølge søsteren kunne han ikke reise tilbake til Jordan som flyktning når han først hadde dratt fra landet. Han bestemte seg for England.

–De har gode lover for flyktninger, han kunne studere der og onkelen vårbor der, sier Rahaf.

Ut fra det familien forteller oss, virker det som om Mouaz hadde reist relativt problemfritt fram til da, men nå begynte han å ta større sjanser. 17. august 2014 tok han fly fra Tyrkia til Algerie i Nord-Afrika. Derfra gikk han to dager gjennom ørkenen og krysset grensa til lovløse og livsfarlige Libya.

Han fortalte ikke mye om Libya. Familien vet bare at han var der i ti dager før han fikk plass på en av flyktningbåtene over Middelhavet og til Italia. Båten skal ha blitt plukket opp av den italienske marinen og reddet i land, men familien vet ikke hva som skjedde. Mouaz skal ha vært syk og sov mesteparten av de tre dagene til havs fra Libya til Italia.

5. september kom han til Dunkerque like nord for Calais. De to neste ukene gjorde han ti mislykkede forsøk på å gjemme seg i en trailer og komme til England. Han sendte ofte meldinger til familien. De spurte gjerne om hvordan han hadde det, om han holdt varmen og om han hadde noe å spise. Han svarte alltid at de ikke skulle bekymre seg.

Så dro han tilbake til Italia, etter å ha hørt at det var mulig for ham å ta et fly til England. Det viste seg å være feil, og på nytt satte han seg på toget til Dunkerque der han gjorde to nye mislykkede forsøk på å gjemme seg i en trailer. Han hadde ikke råd til å betale menneskesmuglere, og skal ha reist alene. På formiddagen 7. oktober dro han fra Dunkerque til Calais. Familien vet ikke om han dro sammen med noen eller alene, men sier at flyktningene han hadde blitt kjent med tidligere hadde reist videre.

Søsteren var den siste som snakket med ham. Han fortalte at han kom til å forsøke å dra til England fra Calais, men han sa ikke noe om hvordan. Hun sier at han flere ganger hadde sagt at han mente det ville være enkelt å svømme ut til en båt eller ferje nær kysten og klatre om bord, men han aldri snakket om å svømme over hele kanalen.

Hun fikk den siste meldingen like før klokka halv sju om kvelden 7. oktober. Han skrev at han savnet dem. Rahaf rakk ikke å svare.

–Mouaz ville sagt det til oss hvis han tenkte på å gjøre noe farlig, så vi er sikre på at han ikke prøvde å svømme. Vi tror han er i fengsel i Frankrike eller England, og vi prøver å få svar fra politiet. Det er de som er ansvarlige, sier hun.

DNA-prøvene Magasinet tok av onkelen i Bradford, viser ifølge Kripos at det med sikkerhet ikke er slektskap mellom onkelen til Mouaz og liket som ble funnet på Lista. For liket i Nederland er ikke DNA-materialet fra onkelen tilstrekkelig til å gi et sikkert svar.

Vi konstruerer flere scenarioer om hva som kan ha skjedd med Mouaz. Ingen av dem virker spesielt sannsynlige. Det er svært sjelden noen forsvinner sporløst fra Calais. Vi tar kontakt med hjelpeorganisasjoner i Calais og Dunkerque en gang til, men får ingen nye tips. Ingen har hørt om flere som ble borte i oktober.

Detaljene i historien om Mouaz – datoen han forsvant, at han snakket om å svømme, at han hadde nok penger til våtdrakt, men ikke til å få hjelp av smuglere, gjør at vi kontakter familien og foreslår å ta en ny DNA-prøve. For å unngå at det skal finnes tvil, sender vi prøvetakingsutstyr som vi får gjennom Kripos til en kontakt i Jordan. Han tar med moren, faren og en av søstrene til Mouaz til en klinikk i Amman der det tas to sett prøver. Ett sett blir sendt til Kripos, det andre til politiet i Nederland.

Kripos ringer først. Heller ikke det nye DNA-materialet gir match med personen som ble funnet på Lista. Vi får svaret fra Nederland noen dager seinere.

Hva håper du på, når en sønn, en bror, en nevø, har vært borte i åtte måneder og alternativene er en fortsatt gnagende usikkerhet eller bunnløs sorg? I usikkerheten finnes alltid en spire av håp. Et dødsbudskap er et svar, men det er endelig. Telefonen du venter på, med stemmen du har savnet som sier «mamma, jeg lever», vil aldri komme.

Vi vet ikke hvor langt han kom. Vi vet ikke hvilken plan han hadde. Vi vet ikke akkurat hvor han tok de første skrittene ut i det iskalde vannet, eller hvem som gikk ved siden av ham. Vi vet ikke om han var redd.

Men vi vet hva han het. Vi vet at han ville fullføre elektroingeniørstudiene i England og hjelpe familien i Jordan. Vi vet at han savnet dem. Det var det siste livstegnet han ga.

På en kirkegård på øya Texel, mellom Anneke Molenar van den Brink og Anna Cornelia Alida Boer, ligger en navnløs grav. Under spirende tusenfryd, gress og løvetann hviler gutten som kunne se England.

Han het Mouaz Al Balkhi, ble født 6. november 1991 i Damaskus og drømte om et bedre liv.

Han ble 22 år gammel.

Etterforsker John Welzenbagh ved den nederlandske spesialenheten for savnede personer i Nordsjøen, opplyser til Magasinet at de har fått bekreftet fra laboratoriet at det er en match mellom DNA-profilen til gutten funnet på stranda i Texel og DNA-materialet av moren og faren til Mouaz Al Balkhi, som de fikk tilsendt fra Jordan.

–Vi har all grunn til å tro at saken er løst, men må foreta de nødvendige formaliteter før vi kan gi en offisiell uttalelse, sier Welzenbagh til Magasinet.

19. juni 2015, kl. 18.23
«Hi Anders, I have some news … We may have found the second person. His cousin has seen the post in some page and he said that his cousin is missed in the same month and he mentioned something about buying a wetsuit. Now he wants to contact you. Can I give him your Skype account?»

– Rahaf Al Balkhi, søsteren til Mouaz som ble funnet død i Nederland

I profilbildet på Facebook svever han over korallrevet i det krystallklare vannet utenfor kysten av Libya. Bak dykkermaska ser han rett i kameraet. Det er vanskelig å si på grunn av luftslangen, men det ser ut som han smiler. Øynene stråler, de tilhører en ung mann som er akkurat der han ønsker å være. Vektløs i det blå, blant fisk, koraller og skimrende lys. Han har vært savnet siden 7. oktober i fjor.

Ziad Qataf (32) åpner døra til bygården og viser vei opp til en nedslitt ettromsleilighet i andre etasje. Den inneholder alt han eier. Noen få møbler, mobiltelefon, en datamaskin, et par klesskift og en liten samling bamser i ei kurv bak senga.

Ziad er fetteren til mannen på bildet, 28 år gamle Shadi Omar Kataf fra Damaskus i Syria, og den siste som snakket med Shadi før han forsvant. Vi er i den belgiske byen Leuven, en halvtime utenfor Brussel. Ziad er statsløs palestiner, har bodd her alene i fem år og venter på muligheten til å søke statsborgerskap i Belgia.

«… Jeg har ikke nok penger til å bruke menneskesmuglere, så jeg skal kjøpe en våtdrakt og svømme til England.»

– Shadi Omar Kataf

Seint på ettermiddagen 7. oktober i fjor ringte telefonen, og Ziad hørte fetterens stemme i andre enden.

«Det er Shadi. Jeg er i Calais i Frankrike. Du må komme og hente laptopen og ryggsekken min. Jeg har ikke nok penger til å bruke menneskesmuglere, så jeg skal kjøpe en våtdrakt og svømme til England.»

–Jeg sa til ham «Ikke vær helt idiot. Du kan ikke svømme til England. Det er altfor langt, og det er store bølger». Jeg sa at han heller kunne ta med tingene sine og komme hit. Så gikk telefonen hans tom for strøm.

Ziad forsøkte å ringe, igjen og igjen, også i dagene som fulgte. Fetterens telefon ble aldri skrudd på igjen. Shadi var borte.

Bryllupssangeren Omar Kataf og kona Samira fikk sitt første barn 2. juli 1986. De kalte ham Shadi, «sanger» på arabisk. Shadi, og etter hvert to yngre søstre, Racha og Nagham, vokste opp i Al Qadam-distriktet i Damaskus. De bodde i en fire etasjes bygning med storfamilien.

Shadi likte å tegne, han var interessert i sport, spilte fotball, svømte og likte å ta bilder. Han vokste opp til å bli en arbeidskar, og begynte å jobbe på et dekkverksted. Han likte også å kjøre motorsykkel. Etter hvert startet han sitt eget verksted, Kataf, som fortsatt står oppført i telefonkatalogen for Damaskus.

Så kom 2011. Først protester, så opprør, kamper i gatene, bombing og til slutt en av de mest brutale og blodige borgerkrigene i moderne tid.

Huset til storfamilien Kataf ble bombet til småstein av Assad-regimet i 2012, og de flyttet til en del av Damaskus kjent som Camp Yarmouk, en to kvadratkilometer stor bydel etablert for 60 år siden for å huse palestinske flyktninger. Også Yarmouk har blitt bombet sønder og sammen siden borgerkrigen begynte.

Ulike væpnede grupper har slåss i gatene for kontroll over området, og regimet har bombet fra lufta. De siste åra har menneskene i Yarmouk vært beleiret av syriske regjeringsstyrker. De har hatt minimalt med matforsyninger, elektrisitet, vann og medisiner. Et bilde fra januar 2014 publisert av Al-Jazeera, viser en baby som har dødd av «sult-relaterte sykdommer». Barn og voksne skal ha spist gress og katter for å overleve.

Tidligere bodde det mer enn 150 000 mennesker i Yarmouk. Mange har flyktet, mange er døde, under 20 000 er igjen. Blant dem er foreldrene til Shadi.

–Vi kommer ikke ut. Vi har ingen ting, sier Omar Kataf, faren til Shadi.

Vi har fått et nummer og beskjed om at han har funnet et noenlunde trygt sted med telefonlinje.

Omar forteller det vi allerede vet, men som det likevel ikke finnes dekkende adjektiver for å beskrive.

–Vi har det forferdelig.

I april ble Yarmouk stormet av terrorgruppa IS. Det var kamper i gatene, folk skal ha blitt regelrett slaktet ned, og offensiven ble besvart med bombeangrep fra regimet. All nødhjelp stoppet opp og FN mente situasjonen var «verre enn umenneskelig». Avisa The Guardian omtalte Yarmouk som «det verste stedet på jorda». IS skal nå være ute, men den syriske hæren holder fortsatt Yarmouk beleiret.

Shadi bodde i Yarmouk fram til han reiste fra Syria i 2012.

–Det var jeg som ba ham om å dra, sier faren. Det finnes ingen jobber her, så da han dro var det fordi jeg sa han måtte reise et sted der han kunne finne en jobb.

Shadi dro til Libya, det samme gjorde en av søstrene, Racha. Racha ble frisør i hovedstaden Tripoli, men forsvant i 2013 en dag hun var på vei til jobb. Ingen har noensinne funnet ut hva som skjedde, men familien tror hun ble kidnappet. Hun var 26 år og hadde to små barn.

Shadi fikk jobb i et trykkeri i Benghazi, og det skal ha vært sjefen der som lærte ham å dykke. Shadi tok flere kurs, fikk dykkersertifikat og ble forelsket i livet under vann. Da han gikk om bord i en båt i Tripoli 25. august 2014, drømte han om at han kunne bruke dykkersertifikatet til å få jobb som instruktør eller yrkesdykker når han kom fram til Italia.

–Jeg var bekymret for Shadi fra den dagen han dro fra oss i Syria. Da jeg hørte at han skulle med båt fra Tripoli til Italia, ble jeg redd. Jeg fikk en følelse av at det kunne skje noe med ham, at han skulle miste livet, sier faren.

Hun forteller at de har vært bekymret i lang tid for at Shadi er død, og gråter når vi sier at vi ikke kan gi henne et sikkert svar før om ei uke.

Nagham Kataf (27) er Shadis yngste søster. Hun møter oss på gårdsplassen utenfor leiligheten i byen Osmaniye. Vi er i Tyrkia, en times kjøring fra den syriske grensa. Nagham har et fargerikt sjal over hijaben, og det samme ansiktet som broren. Nå er det bare henne igjen. Søsteren Racha er død eller kidnappet. Shadi er borte. Foreldrene er beleiret i Yarmouk.

–Jeg tenker på dem hele tiden. Selvfølgelig er jeg bekymret, sier hun.

Nagham bor i en liten leilighet med ektemannen Besam og fem små barn. De kom til Tyrkia i januar i år.

Besam har fått jobb i et bilvaskeri, men de sliter med å få endene til å møtes. Yngstemann Omar er litt over ett år gammel, ble født i Libanon og har vært flyktning siden dagen han kom til verden. Han sitter helt stille på armen til moren og de vidåpne barneøynene følger med når hun forteller om Shadi.

Sist hun så broren var sommeren 2014. Da var Shadi på besøk i Libanon under ramadan, før han dro tilbake til Libya og begynte turen mot Europa. Hun også, snakket med ham 7. oktober. Dagen både Shadi og Mouaz Al Balkhi forsvant.

Vi bruker prøvetakningsutstyr vi har fått av Kripos, og tar en DNA-prøve fra innsida av munnhulen hennes. Hun forteller at de har vært bekymret i lang tid for at Shadi er død, og gråter når vi sier at vi ikke kan gi henne et sikkert svar før om ei uke.

Akkurat som med søsteren Racha som forsvant sporløst i Libya, har familien lett og lett etter nyheter om Shadi uten å få svar.

Den nasjonale ID-gruppa i Kripos har analysert prøvene fra Nagham. DNA-analysen bekrefter at hun er søsteren til mannen det ble funnet levninger av i en våtdrakt på Lista, 2. januar i år.

–Han var en så utrolig fin fyr. Han var elsket av vennene, lydig mot sin far og en god troende. Det er ingen ting jeg kan gjøre. Det er guds vilje. Jeg må bare akseptere det tragiske. Min sønn er død, sier faren på telefon.

Familien har bare bruddstykker av historien om hva Shadi gjorde i Europa og hvor han var. Han dro i båt fra Libya 25. august og kom til Italia tre dager seinere. Ingen vet hvor lenge han ble i Italia, eller hvordan han kom seg til Frankrike. I slutten av september eller begynnelsen av oktober ringte han og fortalte at livet var vanskelig. Han bodde på gata i Frankrike og hadde ikke råd til å betale menneskesmuglere for å få hjelp til å komme seg videre.

Faren og noen andre slektninger i Syria samlet inn en liten sum penger. Overføringen gikk gjennom 7. oktober 2014.

–Det var siste gang jeg snakket med ham. Han skulle kjøpe en våtdrakt og svømme til et annet sted. Det var for vanskelig i Frankrike, sier faren.

I dagene som fulgte var det ingen som fikk kontakt med Shadi. Faren forsto at noe hadde gått galt, men han var i Yarmouk og kunne ikke gjøre noe. Han ringte slektninger i Europa og snakket med Nagham, men ingen hadde hørt fra ham.

Shadi hadde fortalt både faren og søsteren at han hadde problemer i Frankrike, og at han ville kjøpe en våtdrakt for å komme seg videre. Ifølge søsteren sa han at han skulle tilbake til Italia. Faren vet ikke hvor Shadi var 7. oktober.

–Han sa bare at han var i Frankrike. At han var der Eiffeltårnet er.

Shadi var i Calais 7. oktober. Det var også Mouaz Al Balkhi. Vi vet ikke hvor de møttes. De kom i båt over Middelhavet med bare et par dagers mellomrom, og kan ha møttes Libya eller Italia. De kan også ha møttes blant de syriske flyktningene i Calais som bor på gata utenfor kirka i sentrum av byen.

Vi drar tilbake til Calais, og møter flere som har hørt om Mouaz.

«Mouaz Al Balkhi? Hele Calais vet om ham. […] Det var han som prøvde å svømme. Han bodde her på kirketrappa.»

- 20-år gammel syrisk flykning i Calais

–Mouaz Al Balkhi? Hele Calais vet om ham. Vi leste om ham på nettet. Det var han som prøvde å svømme. Han bodde her på kirketrappa, sier en 20-år gammel syrisk gutt som akkurat er tilbake fra motorveien etter en lang dag med mislykkede forsøk på å gjemme seg i trailere og komme seg til England.

Ingen av syrerne utenfor kirka har vært her mer enn et par måneder. De husker heller ikke hvem som fortalte dem at det var her Mouaz bodde da han var i Calais. Ingen har hørt om Shadi Kataf.

Ifølge søsteren til Mouaz, bodde han på et hotell i byen Dunkerque et par mil nord for Calais, den siste natta før han forsvant. Hos pensjonatet Le Bretagne, like ved togstasjonen i Dunkerque, finner vi navnet Al Balkhi i gjesteboka. Sannsynligvis ble Mouaz registrert med farens navn Youssef, som også står oppført i passet hans.

Han leide et dobbeltrom for 37 Euro og 44 cent, natt til 7. oktober. Han ble skrevet inn alene, men gjestene på Le Bretagne kommer og går som de vil. Madam Frere som driver pensjonatet har ingen mulighet til å sjekke om det overnatter flere på rommet.

Hun husker heller ikke gjesten som bodde her ei natt for over ti måneder siden.

Like før klokka åtte om kvelden 7. oktober gikk to unge menn inn i sportsbutikken Decathlon like utenfor sentrum av Calais.

De kjøpte hver sin billige våtdrakt, hvert sitt par blå svømmeføtter, vannsokker, hand-paddles og hver sin vanntette grå plastmappe i A4-størrelse. Til sammen betalte de 256 Euro kontant til en ung dame som sto bak kassa. Hun syntes de to guttene så ut til å være i tjueåra og tenkte at de kanskje var flyktninger fra Afghanistan.

Hun er den siste vi vet om som så dem. Hun spurte ikke hva de skulle.

Da de to unge mennene gikk ut av butikken, var det blitt mørkt i den franske havnebyen der du kan se helt over til England når været er pent.

Det er vanskelig å se på grunn av luftslangen og dykkermaska, men på Shadis profilbilde på Facebook, der han svever vektløs i krystallklart vann over korallrevet i Libya, ser det ut som han smiler.

Han la ut bildet 11. januar 2014. En kompis, Bassem, kommenterte fotografiet dagen etter.

«Riktig, Shadi, du har sluttet å leve her på land med oss andre. Jeg trodde du tulla, bror. Kom tilbake.»

Det er den nest siste kommentaren. Den siste har Shadi skrevet selv, ti måneder før han forsvant i Calais.

«Det er ingen vei tilbake. Jeg har tatt avgjørelsen, og vil leve her i havet. Jeg venter på deg.»

I dag er over 70 millioner mennesker i verden på flukt. Bare i 2019 har over 1000 mennesker mistet livet på flyktning- og migrantrutene over Middelhavet, ifølge FN. «The Jungle» i Calais ble jevnet med jorda av franske myndigheter i oktober og november 2016. Flyktninger og migranter bruker fortsatt Calais og nabobyen Dunkirk som utgangspunkt for å krysse Den engelske kanal. De lever under svært vanskelige forhold, ifølge en artikkel i The Guardian fra september 2019.

For Våtdraktmysteriet ble Anders Fjellberg og Tomm W. Christiansen tildelt SKUP-prisen, Den store journalistprisen, European Press Prize, Amnesty International Media Awards, Internasjonal Reporter-prisen og Årets featuresak i Norge. Saken ble oversatt og publisert i en rekke europeiske medier.

[email protected]

Designet og utviklet av DB Medialab AS ved Anders Wiik