Hopp til innhold
Kommentar

I dag feirer vi Norges andre statskonstituerende folk

– Det er jammen ikke lett å begripe at samene er her i Norge, og at de til og med feirer en egen nasjonaldag i dag, skriver kommentator i NRK Sápmi, Magne Ove Varsi.

Samenes nasjonaldag

Samenes nasjonaldag feires 6. februar.

Foto: Kenneth Hætta / NRK

I dag feirer vi nasjonaldagen til det andre statskonstituerende folket i Norge, samene. Rundt om i landet markeres 6. februar gjennom ulike arrangementer for barn og voksne, og det samiske flagget vaier alene eller ved siden av det norske utenfor stadig flere offentlige bygg. Men fortsatt er det mange som ikke vil forsone seg med at samene er et eget folk, og noe mer enn bare en undergruppe av det norske.

Mye beror på manglende kunnskap. Min svigermor var på nyttårsfeiring i Oslo et sted. Der traff hun på en felles bekjent av oss, en journalist i en av landets største aviser. Han kunne fortelle at han var blitt invitert til en stor samisk begivenhet på Nesodden, feiringen av en samisk nasjonaldag. Hvorpå han, uten å vite at min svigermor er av både samisk og norsk slekt, la til: ”Hvordan i alle dager har de kommet seg over dit, samene?”

Ja, vi har seilt hit fra Kautokeino!

John Persen, Porsanger

Kunnskapsløshet kan møtes med humor. Den samiske komponisten, og aktivist for norske kunstneres kår, John Persen fra Porsanger, var en ihuga seiler i Oslofjorden og sørover. Han fikk ofte spørsmål fra andre båtfolk om han og familien kom seilende helt fra Finnmark, kanskje fordi språket på båten hans var samisk og nordnorsk. Da var svaret hans: ”Ja, vi har seilt hit fra Kautokeino!”

Magne Ove Varsi

Kommentator Magne Ove Varsi.

Foto: Maria F. Warsinska-Varsi

Det er jammen ikke lett å begripe at samene er her i Norge, og at de til og med feirer en egen nasjonaldag i dag. Men jeg ønsker alle lihku sámi álbmotbeaivái, til lykke med den samiske nasjonaldagen!

Jeg skriver nasjonaldag, selv om det årvisst i nord-norske aviser og i kommentarfelt på nett publiseres opphissede skrik om at i Norge har vi én nasjonaldag, 17. mai.

Joda, fellesskapet med nordmenn og andre norske borgere kan vi samer feire den 17. mai. Men vi ønsker også å markere og glede oss over vår samhørighet med våre samiske søstre og brødre i Sverige, Finland og Russland.

Vi er et eget folk

17. mai er Norges grunnlovsdag, men er ikke nasjonaldagen for samer i andre land. For 6. juni er det svenske flaggets (svenska flaggans) dag, 6. desember er finnenes selvstendighetsdag (Suomen itsenäisyyspäivä) og 12. juni er dagen for den russiske uavhengighetserklæringen (Rossii Deklaratsiya nezavisimosti) fra 1990.

6. februar er dagen da vi samer i alle disse landene kan feire vårt samiske fellesskap.

Felles for disse fire statene er at samene har vært til stede i våre respektive territorier lenge før statsgrensene ble trukket opp. Vi har vår egen historie, kultur, språk og samfunnsliv. Derfor er vi er både et eget folk og urfolk.

Urfolk er vi fordi vi levde i våre respektive hjemland før det ble etablert nasjonalstater der, og fordi vi har vår egen kultur som skiller seg fra resten av befolkningen. Vi er et opprinnelig folk i det området som vi kaller Sápmi – Sameland.

Vi er også et eget folk. Samene er anerkjent som et eget folk, bl.a. av FN og myndighetene i de nordiske land. Det samiske folk har imidlertid ingen egen nasjonalstat, men vi deler hjemland med andre. Og slik vil det fortsatt være.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

Elsa Laula Renberg

Elsa Renberg arrangerte det første samiske stormøtet noensinne, i 1917.

Faller på sin urimelighet

At samene har eget flagg og egen nasjonaldag, som er offisielt anerkjent av statlige myndigheter, innebærer ikke at samene arbeider for opprettelse av en egen nasjonalstat, slik enkelte aviser i mer eller mindre klare ordelag hevder. At samene selv vil bestemme over egne anliggender, betyr ikke at de går inn for en løsrivelse fra staten Norge, slik både den forrige og nåværende statsministeren i Norge har antydet. At sametingspresidenten ønsker et grunnlovsvern mot at et stortingsflertall skal kunne legge ned samenes folkevalgte organ, er ikke synonymt med at hun planlegger en samisk stat, slik enkelte stortingsrepresentanter påstår.

Det samiske folk har imidlertid ingen egen nasjonalstat, men vi deler hjemland med andre. Og slik vil det fortsatt være.

Magne Ove Varsi, kommentator


En slik mistenkeliggjøring av samiske representanter som separatister, og mer eller mindre tilslørte holdninger om samer som femtekolonister, faller på sin egen urimelighet og mangler ethvert faktisk grunnlag. Kaster vi derimot et blikk på den offisielle politikken som norske myndigheter har ført fram helt til slutten av 1980-tallet, vil vi se at målet har vært å utslette samisk språk og kultur og gjøre samiske barn og unge til gode, enspråklige, monokulturelle nordmenn. Et folk, en stat, har vært tankegangen.


I dag har vi kunnskap nok til å forstå at flere folk kan leve fredelig side om side i en nasjonalstat, forutsatt at deres språk, kultur og etniske identitet blir ivaretatt og gis muligheter til å vokse.

Kverulering

Tidligere og nåværende sametingspresidenter og andre folkevalgte har gang på gang slått fast at samer ikke har til hensikt å løsrive seg, men ønsker å utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv innenfor rammen av staten Norge. Sametingspresident Aili Keskitalo har også beklaget at feiringen av 6. februar noen steder overskygges av en utmattende debatt om bruken av begrepet ”nasjonaldag”.

Det er en debatt som etter hvert framstår som ren kverulering fra folk som ikke har vilje til å ta faktisk kunnskap innover seg. Men den gir oss samtidig en årviss anledning til å legge fram saklige argumenter og til å bidra til opplysning om det samiske folk. Og som sametingspresidenten sier, så er det ingen rettslig, språklig eller politisk årsak til ikke å omtale 6. februar som nasjonaldag.

Bakgrunnen for at samekonferansen i 1992 valgte 6. februar som samenes nasjonaldag, er at det første samiske landsmøtet ble avholdt på denne datoen i 1917 i Trondheim. Denne begivenheten var av stor betydning for samene. For første gang var samer fra nord og sør i flere land samlet til et stort møte for i fellesskap å drøfte saker de var opptatt av.

Elsa Laula Renberg var ildsjel og organisator for møtet, hvor over hundre deltakere var tilstede. Hun er et typisk eksempel på samene som et grenseoverskridende folk, eller som multikunstneren og vinner av Nordisk Råds litteraturpris, Nils-Aslak Valkeapää, kalte seg selv, et grenseløst barn.

Slike som Elsa Laula og Valkeapää, med foreldre eller slekt i flere land, har vi mange av blant oss samer.Det er en av grunnene til at det i det samepolitiske program som er vedtatt av Samekonferansen, slås fast at:

"Vi samer er ett folk, og rikenes grenser skal ikke bryte vårt folks fellesskap."

Denne erklæringen er ifølge tidligere høyesterettsjustitiarius, professor emeritus Carsten Smith, selve grunnsetningen for samefolket.

”Den viser den sanne nordiske ånd. Men statsgrensene skjærer gjennom samenes historiske hjemland, og statenes politikk har skapt mange skillelinjer gjennom samefolkets liv. Disse linjer markerer nasjonalstatenes interesser på bekostning av det samiske fellesskap,” skriver Smith.

Den norske nasjonsbyggingen

Mens jeg forberedte meg til dagen i dag, funderte jeg på spørsmål om hvem som forteller hvem sin historie, hvordan og hvorfor.

En rask gjennomgang av den norske og samiske historien kunne vært på sin plass. Enda raskere enn NRK-programmet ”Norges historie gjennom 200 år fortalt i løpet 100 minutter” ved professor i statsvitenskap Frank Aarebrot, som jeg for øvrig hadde gleden av å samarbeide med om den første samiske meningsmålingen for NRK forut for sametingsvalget i 1989. Aarebrot satte av tid til samene i sin historieforelesning på TV.

Mens jeg funderte, leste jeg også boken ”Norge foran oppbruddet” skrevet av UD-diplomat og NUPI-forsker Sverre Jervell.

I skolen jeg gikk i – den norske – lærte vi om hvordan ”vi” nordmenn gjennom tusener av år har skapt nasjonalstaten Norge.

Magne Ove Varsi, kommentator

På en kortfattet og treffende måte beskriver Jervell den norske nasjonsbyggingen, konstruksjonen av Norge og det norske. Han betoner poenget om at måten vi forteller historien på også sier noe om makt. De som besitter makt i nåtiden, har et behov for å kontrollere fortiden, skriver Jervell. Han peker på at makthavere søker å påvirke framstillingen av fortiden på en måte som er gunstig for dem selv, og at de ønsker å velge ut hendelser og utviklingstrekk som peker fram mot dem selv.

Til dette formål passer historiske myter som kollektive fortolkninger av historien. Myter er kortversjoner som er funnet opp. Det betyr ikke at de er usanne, men de er forenklinger. Vi tror på myter uten at vi vet hvorfor vi gjør det, skriver Jervell. Og når historikere er de som skaffer fram materialet for mytene, så får de mer tyngde og blir mer troverdige.

I skolen jeg gikk i – den norske – lærte vi om hvordan ”vi” nordmenn gjennom tusener av år har skapt nasjonalstaten Norge. De historiske mytene passer inn det store norske epos. At Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike er en slik historisk myte, og den forteller at den norske stat var en etterfølger til vikingenes statsdannelser, skriver Jervell.

Myten er udødeliggjort av fortellingen om eidsvollsmennene som i 1814 står og holder hverandre i hendene og proklamerer: ”Enige og tro til Dovre faller.”

Hva om vi i dag valgte å fortelle mytene fra en annen vinkel, på en måte som ikke underbygger dagens maktforhold, men som inkluderer det samiske folk i myten om Norge?

Utelatt fra mytene

Professor Gro Steinsland, en av Norges fremste forskere på norrøn religion og mytologi, skriver i boken ”Dovrefjell i tusen år – Mytene, historien og diktningene” om hvordan myten om birkebeinerrennet over fjellet var grunnlaget for norgesveldet:

”Vi må ha tålmodighet til å bli stående selv om fjellvinden friskner til, for herfra skimter vi nå konturene av et mye eldre skispor, det løper fra nord mot sør. Skikkelsen som kommer susende fra ishavet, heter Nor, og han er landets urfar. Han starter i det ytterste nord i is og snø og frost, går på ski over hele landet fra nord til sør og ender ferden her på Dovrefjell. Her krever han eierskap til det store landområdet han har fart over. Norge er Nors land, meislet ut av et langt skispor.”

Her må jeg skyte inn at formidler ved Sjøsamisk kunnskapssenter i Porsanger, Hartvik Birkely, har utgitt en bok med tittelen ”I Norge har lapperne først indført skierne…”. Boken tar for seg samiske ski og samisk skiløping opp gjennom historien, og dokumenterer at noen av verdens eldste ski som er funnet ved arkeologiske utgravninger, har sin opprinnelse i samisk område. Bokens tittel skriver seg fra et sitat av Fridtjof Nansen, som mente at skisporten oppsto blant jegerfolkene i nord for flere tusen år siden. Men på skolen – den norske – lærte jeg om Morgedal som skisportens vugge.

Hvorfor er det samiske folket i nyere tid utelatt fra mytene og historien som vi er blitt flasket opp med i den norske enhetsskolen om byggingen av den stolte nasjonen?

Magne Ove Varsi, kommentator

Tilbake til Steinsland. Hun skriver at i siste akt av rikssamlingsprosessen på Harald Hårfagres tid ble også samefolket integrert i det felles riket. Det ble markert med bryllup mellom Harald og samekvinnen Snøfrid Svåsesdatter på Tofte i Gudbrandsdalen. ”Samekvinnen hørte til Dovrefjell og reinsflokkene, hun var vakker som snø og reflekterte nok det særegne lyset fra Snøhetta som har fjetret alle fjellvandrere. Snøfrid ble stammor for den norske kongeslekten fra etterkommeren Harald Hardråde av,” forteller Steinsland.

Hvorfor er det samiske folket i nyere tid utelatt fra mytene og historien som vi er blitt flasket opp med i den norske enhetsskolen om byggingen av den stolte nasjonen?

Ifølge Steinsland må fortellingen om Harald og Snøfrid ses i et rikssamlingsperspektiv. ”Gjennom ekteskapsallianser hadde Harald knyttet til seg stamme etter stamme av det norrøne folket, til sist gjensto bare samene. Med fortellingen om en ekteskapsallianse med en kvinne fra det samiske folket ble den norske rikssamlingen fullført og samefolket på fredelig vis integrert med det norrøne folket,” skriver hun.

Denne delen av historien lærte vi ingenting om i skolen. Det tette samværet mellom det norrøne og det samiske folket var utelatt av nasjonsbyggerne Rudolf Keyser og P. A. Munch, som formulerte ideene om Norge og nordmenn i nasjonsbyggingsfasen på 1800-tallet.

Herreløst land

Knut Hamsuns innledning i ”Markens grøde” i 1917 er nokså beskrivende for hvordan samene og deres landrettigheter er blitt sett på etter 1905, da dagens Norge ble til. Hamsun innleder boken slik:

«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.»

Disse ordene er som sakset ut av mediedebatten om retten til land og vann i Finnmark på 2000-tallet. Samenes land er blitt definert som et herreløst land, et terra nullius, eller som det het før finnmarkslovens tilkomst,”Statens umatrikulerte grunn”.

Erkjennelsen av at samene er et eget folk, en nasjon, er kommet gradvis over de siste tiårene.På 1960-tallet ble vi omtalt som samisktalende nordmenn, og samiske barn fikk fra 1967 rett til et tre timers opplæring ukentlig i samisk språk de tre første årene i grunnskolen for å lette tillæringen og den fullstendige overgangen til norsk språk. Det var på den tiden jeg gikk på skolen. Jeg kunne ikke norsk da jeg begynte i første klasse, og læreren min kunne ikke samisk. De tre samisktimene verken så eller hørte jeg noe til.

På 70-tallet var det begrepet den samiske befolkning (dvs. populasjon) som ble brukt. Deretter ble samene en språklig og kulturell minoritet i myndighetens øyne.

Det var først under Alta-konflikten at begrepet ”urbefolkning”, og deretter ”urfolk” slo igjennom. I løpet av tiåret fram til 1989 og åpningen av Sametinget ble samenes politiske og kulturelle rettigheter utredet av to offentlige utvalg. Internasjonalt ble ILO konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter framforhandlet. Samer var delaktige i disse forhandlingene på ulike vis. I løpet av denne perioden ble begrepet urfolk vanlig i omtalen av samenes status i Norge.

To folk

Min observasjon er at etter at Sametinget vel var etablert og myndighetene hadde sett at det opptrer som et ansvarlig og konstruktivt folkevalgt organ for samene, ble begrepet ”det samiske folk” mer vanlig i offentlige dokumenter. Og i 1997 kom Kong Haralds mye siterte erklæring under åpningen av Sametingets fireårsperiode:

”Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk. Den norske stat har derfor et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal bygge et sterkt og levedyktig samfunn. Dette er en hevdvunnen rett basert på samenes tilstedeværelse i sine områder som går langt tilbake i tiden.”

Her slår rikets overhode fast at nasjonalstaten Norge utgjør territoriet til to folk som var til stede og levde her da statens grenser ble trukket opp mot nabolandene. Dette var ikke noe Hans Majestet fant på selv, men erklærte på vegne av statens myndigheter. Jagland-regjeringen slo fast i Stortingsmelding nr. 41 (1996-97) om norsk samepolitikk at ”samene utgjør ett av de to statskonstituerende folk i Norge. [Og] norsk samepolitikk skal etterleve prinsippene nedfelt i generell internasjonal folkerett og urfolksrett.”

Og med dette sitatet er vi kommet fram til konklusjonen av denne kommentaren: Samene er det andre statskonstituerende folk i Norge, ved siden av nordmenn. Derfor forventer mange samer at Stortinget følger opp kongens erklæring og endrer sin offisielle begrepsbruk fra ”den samiske folkegruppe” til ”det samiske folk”, og anerkjenner dette i den mest høytidelige form gjennom å endre grunnloven § 108, slik Carsten Smith har foreslått, til:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som er landets urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv..»

En slik anerkjennelse bør etter manges mening innebære at samenes folkevalgte organ, Sametinget, som Ap-nestor Martin Kolberg har omtalt som ”juvelen i det norske demokrati”, får utvikle seg til noe mer enn et smykke som norske myndigheter kan pynte seg med ved festlige anledninger. Mange samiske velgere forventer at Sametinget gis formell myndighet til å ta beslutninger om samenes egne saker og forhandle med norske myndigheter og andre på vegne av det samiske folk.

Med hodet hevet og flagget til topps feirer vi i dag samenes langvarige tilstedeværelse og kulturelle livskraft i og bidrag til våre hjemland. Vi istemmer den samiske nasjonalsangen, ”Sámi soga lávlla”, som er skrevet av historiens første finnmarksrepresentant på det norske Storting, sosialdemokraten Isak Saba, og tonesatt av den norske komponisten Arne Sørli.

Lihku álbmotbeaivái!

Korte nyheter

  • Beitekrise i Karasjok - skuterløyper stengt

    Kriseberedskapsutvalget har erklært beitekrise i store deler av Karasjok. På grunn av dette er flere skuterløyper stengt, skriver Karasjok kommune på sin nettside.

    Løype 5 mellom Láŧevuovdi og Guovžilbohki og løype 17 Badjenjárga til Dákteroavvi stenges midlertidig.

    Løypa stenges fram til 8. april av hensyn til reindriften.

    Karasjok kommune kan stenge skuterløyper etter kommunal forskrift om snøskuterløyper § 7.

    Beitekrisen har rammet flere distrikt i Nordland, Troms og Finnmark, og har så langt berørt i overkant av 60.000 rein.
    Foto: Landbruks- og matdepartementet
  • Dieđihit eambbogo 30 goddon Israelea falleheamis Syriijas

    Siviila olbmot ja soalddáhat galget leat goddon israelalaš áibmofalleheamis Syriijas, syriijalaš eiseválddiid dieđuid mielde.

    Eanetgo 30 olbmo galget dieđuid mielde goddon.

    Dieđuid mielde galgá Israel fallehan Aleppo gávpoga mannan ija diibmu 01.45 báikkálaš áigge.

  • – Alimus Hálddahusriekti bággeha ii-sápmelaččaid Sámediggái 

    Sámiráđi ságadoalli Áslat Holmberg oaivvilda, ahte Suoma Alimus Hálddahusriekti (AHR) badjelgeahččá sámi álbmoga.

    – AHR lea ođasmahttán mearrádusaid, mat leat gávnnahuvvon rihkkut sápmelaččaid vuoigatvuođa friddja politihkalaš ortniiduvvamii, oaivvilda Holmberg.

    AHR lea mearridan, ahte mannan čavčča sámediggeválggaid galgá lágidit ođđasit.

    Riekti lea gieđahallan badjel čuođi sámediggeválggaid válgalogahallama ja válgabohtosa guoski váidaga.

    – AHR fas bágge Sámedikki dohkkehit 72 ii-sápmelačča ižas jienastuslohkui. Ná áitá Sámedikki legitimitehta sápmelaččaid ovddastanorgánan, cuiggoda Holmberg.

    Aslak Holmberg
    Foto: Piera Heaika Muotka / Sámiráđđi