Hjemmeværende anno 2018

Det er to år siden Annie Nygaard (30) lå våken om natta.

En ekkel følelse av å ha skuffet samfunnet vokste inni henne.

På den andre siden av byen sitter 38 år gamle Minna med tre barn, seks års utdannelse, og mange av de samme tankene.

Hun er lege, men har etter studiene brukt store deler av hverdagen på å være med datteren.

– Bryr meg ikke om karriere

Norstat har utført en undersøkelse for NRK der rundt 2000 kvinner i alderen 30–50 år er stilt ulike spørsmål om sitt daglige liv.

I sammenheng med arbeidsliv svarer:

• 34 prosent at karriere ikke er viktig for dem.
• 30 prosent at de ikke har noe imot å sette karrieren på vent frem til barna blir store.
• 23 prosent at de ønsker å gå ned i stilling.

Men hvor enkelt er det å velge å være hjemme med barna i et land som ansees som verdens mest likestilte?

Minna trekker føttene oppunder seg i sofaen i leiligheten på Oppsal.

Hun vil bare at vi bruker fornavnet hennes for å ikke ødelegge fremtidige jobbmuligheter. Muligheter hun i dag ikke er interessert i.

– Da jeg ble hjemmeværende var det folk som spurte meg: «Når skal du bli ferdig med å spesialisere deg som lege?», eller sa sånn: «Jeg kunne aldri gått hjemme, jeg må ha faglige utfordringer.»

– Hva svarte du dem?

– At jeg ikke er så ambisiøs og karriereorientert. Jeg kommer ikke til å sitte der når jeg er 70 pluss og tenke at jeg burde ha jobbet mer. Hvem sier på dødsleiet: «Jeg burde ha jobbet mer da barna var små.»

Som regel er det ingen som sier noe når Minna forteller at hun er hjemme. Men ofte føler hun at hun kan lese hva de tenker.

– Jeg vet at noen synes jeg burde jobbe siden staten har betalt en lang og god utdannelse for meg.

– Hva tenker du om det?

– Jeg kan jo på en måte forstå det, men det er mitt valg. Jeg jobber litt og jeg kommer til å jobbe mer. Jeg synes ikke det er noe problematisk å være hjemmeværende i 2018. Jeg er ikke flau eller skammer meg.

Er friheten til å velge reell?

De siste ti årene har Norge toppet listene over verdens mest likestilte land.

Flere tiår med kvinnekamp har ført til rettigheter for generasjoner – på arbeidsmarkedet, så vel som i det øvrige samfunnet.

– Men er friheten til kvinner reell? Kan vi velge det som er best for oss uten å bli dømt av samfunnet? spør 30 år gamle Annie Nygaard retorisk.

Bena er slengt over hverandre. Ulltøflene dingler over tregulvet i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo.

– Jeg har vært naiv i min forventning til hvor utrolig likestilte vi skulle være. For å være helt ærlig så følte jeg at jeg på et tidspunkt måtte ta et valg da jeg fikk barn. At alle verdiene mine ikke kunne imøtekommes samtidig.

Hun ser ut vinduet.

– Mitt valg ble å være hjemme.

For tre år siden hadde det aldri falt henne inn at hun en dag skulle være initiativtakeren til gruppen «Hjemmeværende i Oslo» på Facebook.

Men så ble hun mamma til April.

Gråting, skriking og klamring. En tomhet på jobb og et gråtende barn hjemme. For Annie og mannen ble det for vanskelig å dele permisjonen likt.

Det var for tidlig å dra på kontoret etter ett år, følte hun. Var hun ikke mer nyttig hjemme?

– Samtidig følte jeg at jeg feilet hele likestillingsprosjektet.

– Har noen sagt det til deg?

– Nei, følelsen av at jeg må forsvare valget mitt handler nok om hvem jeg vil være og fremstå som.

Annie Nygaard var 13 år da hun meldte seg inn Sosialistisk ungdom. I helgene hang hun på Blitz. Familien var radikal, forteller hun. Ungdomstiden gikk med på å stå på barrikadene for feminisme.

I dag har hun og datteren April vært hjemme i to og et halvt år, mens pappa har dratt på jobb. I stua står en liten lavvo som datteren leker i. På bordet ligger en ABC-bok.

Annie dannet gruppen «Hjemmeværende mødre i Oslo» for å finne andre i samme situasjon.

– Det ble viktig å finne mennesker som også verdsatt det å være hjemme, og at vi kunne finne på ting. Jeg følte vi var en liten klan fra en annen tid som tuslet rundt.

På lekeplasser kunne det komme store familiegrupper fra Somalia. Masse barn, bestemødre og mødre myldret rundt, forteller Annie.

– Da tenkte jeg at vi egentlig er ganske like.

Kjønnsforsker: – Kvinner er ikke like frie som vi tror

– I Norge har vi et sterkt ideal om at du skal være yrkesaktiv. Du skal gjøre karriere for å være suksessfull. Det gjelder både kvinner og menn. Samtidig er moderskapsidealet viktig, forteller Siri Sørensen.

Hun er førsteamanuensis ved NTNU og forsker på kjønnsbalanse og karriere.

– Kvinner som velger å ikke jobbe møter kritikk, men også de som prioriterer jobb blir kritisert for å ikke være nok sammen med barna. Du skal ha familieliv, karriere og et eget liv. Det er en hårfin balansegang å score jevnt på alt, sier Sørensen, og legger til:

– Det er generelt høyere forventninger til kvinner i foreldreskapet enn menn.

Hun mener det derfor ikke er tilfeldig at det er kvinner som setter karrierene sine på vent.

37 prosent av alle kvinnelige arbeidstakere jobbet deltid i 2017, mens 15 prosent av mennene gjorde det samme, viser tall fra SSB.

– Det er fortsatt forventet av samfunnet at mødre skal sette barna foran absolutt alt, mens fedre kan assosieres mer med forsørgerrollen. Du blir ikke nødvendigvis sett på som en dårlig far hvis du jobber mye, mens en mor som prioriterer jobb oftere blir sett på som en dårlig mor, forteller Sørensen.

At noen kvinner føler de realiserer seg selv ved å være hjemmeværende med barna, tror ikke Sørensen er noe som sees på som legitimt i samfunnet.

– Du skal helst gjøre litt av alt for å ikke bli sett på som en opponent. Kvinner har mye større frihet til å forme sine egne liv i dag enn tidligere, men samfunnet som er skapt har også sine begrensninger.

– Jeg føler jeg har ofret meg

Mat, lek, turer og lite søvn. Etter tre år som mamma på fulltid er Minna nå i en deltidsstilling på et helsekontor.

– Jeg ønsker ikke å jobbe 100 prosent når minstemann fremdeles går i barnehage. Jeg synes det er en kjempefordel å jobbe deltid. Det blir en mindre stressende hverdag for hele familien.

– Føler du at du har ofret deg for at familielivet skal gå opp?

Minna nøler.

– Ja, jeg har jo det, men det går greit. Det går på bekostning av at det tar lengre tid for meg å bli overlege, og det har konsekvenser for pensjonen og karrieren min. Men det er ikke så viktig for meg.

Det vanligste spørsmålet hun får er hvordan familien får økonomien til å gå opp med henne hjemme.

– Mange av dem som har spurt meg om det, hadde helt fint hatt råd selv. Det handler om prioriteringer.

Minna peker på en stålampe i hjørnet av stua.

– Den er kjøpt på bruktbutikk, det er det meste her egentlig. Vi har tre soverom og tre barn, den minste sover på vårt rom. Vi lager alltid maten selv og reiser sjelden på utenlandsferie. Det er et valg.

Jobber deltid uavhengig av barn

Mange kvinner glemmer å se på langtidskonsekvensene av å jobbe deltid, eller å være hjemme på fulltid, tror amanuensis i sosialpsykologi ved NTNU, Mons Bendixen.

– Det kan fungere bra så lenge man har alt felles, men så skiller du deg plutselig. Det å ikke jobbe fulltid kan få store konsekvenser for pensjonsutbetaling og økonomisk selvstendighet, sier Bendixen.

I NRKs undersøkelse svarer 23 prosent av kvinnene «ja» på spørsmålet om hvorvidt de har vurdert å gå ned i stilling. 57 prosent av disse svarer at det er fordi det er krevende å kombinere jobb og familie.

Bendixen mener samfunnet må respektere at den enkelte familie og kvinne velger det som er mest optimalt for dem.

– Men det skal presiseres at forskning viser at kvinner i større grad velger å jobbe deltid uavhengig av om de har barn, forteller han.

En SSB-undersøkelse viser nemlig at nesten like mange kvinner uten barn som med barn jobber deltid.

– Tror du det er biologisk betinget at kvinner vil ha mer fritid, ettersom de jobber mindre selv om de ikke har barn?

– Jeg tror ikke det bunner i noe biologisk i større grad enn andre valg vi tar. Men jeg tror det er høyere aksept i samfunnet for at kvinner jobber deltid, enn at menn gjør det. Hvis en mann hadde sagt at han ville være hjemme to dager i uken, uten noen bestemt grunn, tror jeg kvinner flest vil vært negative til det, sier Bendixen.

Sosialpsykologen tror ikke menn som vil jobbe mindre ville fått kritikk av andre menn.

– Det er en rolleforventning til kjønnene. Selv om vi er aldri så likestilt viser forskning at kvinner foretrekker menn som har en viss posisjon og status, sier Bendixen.

– Jeg er feminist og hjemmeværende

Våren 2016 er Annie høygravid. Planen er spikret. Begge skal jobbe, de skal dele permisjonen. Deretter skal datteren begynne i barnehage.

– Jeg hadde en klar forestilling om hvordan alt skulle bli, men slik ble det ikke. Virkeligheten stemte ikke overens med den politiske utopien jeg likte så godt, sier Annie.

Hun folder begge hendene rundt kaffekoppen.

– Jeg synes det var et vanskelig valg. Jeg følte meg ganske alene og ensom. Jeg følte liksom at det «riktige» svaret var så åpenbart.

Men arbeidslivet lokket ikke.

– For meg føltes det viktig å være tilgjengelig for barnet mitt på en altoppslukende måte. Jeg klarte ikke å dra fra henne. Jeg er veldig takknemlig for at vi hadde økonomi til at jeg kunne være hjemme. Jeg vet vi er privilegerte, sier Annie – og legger raskt til:

– Jeg skulle likevel ønske flere tenkte på det å være hjemme som en fulltidsjobb, og ikke som en utvidet permisjon.

– Føler du at du har ofret deg?

– Jeg tok en for laget. Jeg tok en for barnet vårt. Jeg er veldig glad for den opplevelsen. Men jeg ofret meg jo, jeg ofret mine idealer og en del av karrieren min. Når jeg ser tilbake på det fremstår det likevel ikke som et offer, sier Annie.

Hun smiler.

– Men det vil nok kanskje alle si?

En hjerneforklaring?

– Forskning viser at det er klare forskjeller mellom menn og kvinner sine hjerner, forteller Mahmood Amiry-Moghaddam, professor og leder ved laboratoriet for molekylær nevrovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Menn og kvinner har hjerneregioner som har ulikt volum og forbindelser til andre regioner, forklarer han.

– Det kan påvirke mange funksjoner. Nyere forskning viser også at de samme strukturene kan ha ulik funksjon hos kvinner og menn.

– Er det noe i hjernen som tilsier at kvinner vil jobbe mer hjemme enn menn?

– Nei, ikke direkte, men når det gjelder omsorg har det vært mye fokus på hva som skjer med en kvinnes hjerne under og etter fødsel. Forskning på dyr viser at omsorgsatferd er ulik mellom kjønn, og kjønn seg imellom.

Forskeren presiserer at fars atferd ikke er like godt studert som mors, men at forskningen på dyr viser at hanndyr som har fått barn endrer atferdsmønster ved å vise mer omsorg.

– Men mennesker kan i større grad overkjøre instinktene sine enn dyr. Selv om en mann kanskje vil jobbe mindre og være hjemme, kan instinktene undertrykkes av forventningene om å være på jobb, forteller Amiry-Moghaddam.

Annie sitter med beina i kors i sofaen. Etter nesten tre år hjemme går det ikke lenger økonomisk. Annie har nylig gått tilbake til jobben som skuespiller på fulltid.

– Jeg elsker jobben min, men jobben min er ikke det eneste stedet jeg kan realisere meg. Det å ha hovedomsorgen for barnet mitt syntes jeg var veldig spennende, gøy og intellektuelt stimulerende, sier hun og ler.

– Nå tror jeg min mann vil svitsje situasjon.