Breivik advarte mot voldelig rap

ORD PÅ ORD. Som ikke strekker til. Selv etter hundre kloke taler og kommentarartikler står vi igjen som skrekkslagne, måpende vitner til et sort hull i alt vi kjenner som moral og humanitet. Med kikkerens doble følelse. Frastøtt av udåden, men fascinert av saken. 22. juli er Orderud ganger hundre. Vi vil ha mer. Fakta, rykter, teorier og spekulasjoner. Vi vil inn i morderens hode, ned i ondskapens kilde.  

SLIK BLIR EN SYK MANNS 1500-siders egenerklæring et must read. Gratis, forbuden, råtten frukt. Et par tastetrykk, så sitter man og scroller med elendig samvittighet. Jeg har følt skyld når jeg har sett på bilder før, men aldri under lesningen av en tekst. Bare det å forholde seg til Anders Behring Breivik som «forfatter», bli oppmerksom på språk, form og disposisjon, som et forbannet litteraturstudium, når saken handler om virkelig død, redsel og smerte, er ubehagelig nok. At ugjerningen var ment som manifestets markedsføring, lar seg knapt tenke. Så gjør man hva terroristen ønsket!  

VI KAN SI TIL OSS SELV selv at denne «Norgeshistoriens mest uhyrlige tekst», er noe vi må lese for å forstå og forebygge. Noe som må fram i lyset, for at trollet skal sprekke. Men like godt å innrømme det: Størst av alt er nysgjerrigheten. Vi har fått gjengitt forvirringen, motsigelsene og ynkeligheten ved terroristens verdensbilde og selvframstilling. Den politiske ideologien er analysert og demonert. Likevel består dragningen: Å kunne ta en titt på egenhånd. I det mentale roteloftet til den verste norske ugjerningsmann siden 2. verdenskrig. Der finner man Castro-sitater, parfymemerker og mye annet rart, men det første jeg dumpet over, var mer overraskende: